#5- Pappahjerte

Det er noe vi damer ikke har, noe vi ikke kan, noe vi ikke mestrer: det å være en pappa. Vi har så lett for å ta kontroll, dominere hjemme, og forsøke å lage den perfekte familien vi så for oss. Vi er så opptatt av å være perfekte at vi glemmer noe viktig – at vi ikke kan være en pappa. Og at en pappa er fryktelig viktig. De tilfører noe vi mammaer ikke kan, de har noe annet, noe unikt.

Noen ganger kan det være fryktelig vanskelig, kanskje har vi mistet en vi savner, eller kanskje har vi en pappa som ikke tar rollen sin alvorlig nok. Men ofte, aller, aller oftest, er det en fantastisk pappa – på sine egne premisser – hvis vi bare ser etter...

Jeg vokste opp med en fantastisk pappa. Jeg var en pappajente. Derfor var det veldig vanskelig den dagen pappa flyttet ut, og jeg trodde han forlot meg, at han ikke lenger var like glad i meg. Jeg var for liten til å forstå alle de voksne tingene de trodde jeg kunne ta inn over meg. I mange år har jeg lett, søkt og klamret meg til noen som kunne fylle pappahjertet mitt igjen.

Vi tror at vi tar nøytrale valg når vi forelsker oss, men jeg tror at vi ubevisst søker en som kan fylle det tomme eller halvtomme pappahjertet vårt. Kanskje en vi mistet, eller en som aldri var der. Min umiddelbare teori er at hvis pappahjertet er fylt opp med kjærlighet, vil du søke intet mindre enn en som løfter deg opp. En du aldri er redd for å miste, men som du vet er der fordi du er fantastisk. En som aldri vil ha behov for noen andre enn deg.

Se nøye på bildet av juletreet vårt i år. Ja, du lurer kanskje på om det er ferdig pyntet? Det er det. Det er en pappa som har latt barna gjøre det på sin måte, fordi han ikke bryr seg om julepynt. Han bryr seg mer om å ha det gøy med barna, og jeg har hatet det treet fra det ble pyntet og frem til i dag. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi det minnet meg om kaoset i ekteskapet vårt for tiden, eller fordi jeg ikke fikk ryddet fasaden perfekt, slik at det uperfekte inni meg slapp å synes utad. Eller kanskje fordi jeg så at han skapte større juleglede ved å la barna gjøre det på "pappa-måten", og de elsket det.

Det er så vanskelig å slippe kontrollen. Det er så tungt å være sårbar. Det er så flaut når teppet på den perfekte fasaden faller ned, og du føler deg så uendelig naken på en kald vinterdag. I gaten vår er alle husene pyntet perfekt, og det er nok ikke et pappahjerte som har gjort det. Jeg tror det er alle vi damer som er redde for at fasadene skal briste. At alle løgnene og hemmelighetene skal bli avslørt. Så vi fortsetter å pynte og pynte – helt perfekt og symmetrisk.

Hadde verden vært et bedre sted hvis vi kunne se gjennom all fasade med nytt røntgensyn? Hadde vi følt oss bedre inni oss hvis vi slapp å pynte på noe som ikke er der? Hadde vi hatt et bedre ekteskap om vi turte å være sårbare og små? Være den som tør å si: "Jeg savner å være en liten pappajente noen ganger, når ting er vanskelig inni meg..."

Kjære Einar, den beste pappaen jeg kunne fått. Takk for alle de gangene du gjorde det på din måte, som ga meg trygghet og formet meg. Jesper, takk for at du er den beste pappaen til Iselin og Carina Adele. Du har noe jeg aldri kan ha – du fyller pappahjertet deres. Og jeg har nettopp begynt å elske det skjevt pyntede juletreet. Det minner meg om at livet ikke trenger å være perfekt for å være bra.

Førjulsklem til dere alle,
Ine